Den gode outsider

Filmen ”Buddy” handlar i hovudsak om tre gutar som bor saman i eit kollektiv på Tøyen. Geir og Kristoffer er ”normale”, fryktlause og oppegåande gutar. Tredjemann, Stig Inge, slit med sosial angst og tør ikkje setje foten sin utanfor Tøyen-senteret.

Stig Inge er ein typisk outsider i samfunnet. Han verkar redd og usikker på det ukjende. Han ser på verden utanfor Tøyengrensa som farleg, og meiner at han har alt han treng innanfor senterets fire veggar. Han lev ikkje som andre, men verkar stort sett nøgd med korleis han har det. Likevel er det trist å sjå ein person som ikkje kan delta på sosiale arrangement fordi han frykter verda utanfor. Mens vi daglig beveg oss der vi følar for det, er han bunden i si eiga frykt for det som kjens framand. Kvar gong gutane skal ut, inklusive Stig Inge, ender det opp med at han kjem med unnskyldningar om at han har ”glømt” noko, og må dra heim igjen. På slutten av filmen trosser han likevel frykta si og blir med på t-banen. Det heile får ei dramatisk vending då han får eit samanbrot og må bli hjelpen heim igjen. Vi ser likevel framskritt då han dagen etter, vågar å ta skrittet utanfor den grensa han tidligare har haldt seg innanfor.

Stig Inge representerer nok ei stor del av befolkninga i dagens samfunn, dei som ikkje heilt veit kor dei passar inn, og som ikkje våger å ta skrittet for å sjå kva livet har å by på.

Christian Krogh

Christian Krogh (1852-1925) var ein norsk malar, oppvekst i Kristiania. Far hans var jurist, og Christian starta å studere jus, sjølv om han eigentlig ville bli malar. Mens han studerte jus, tok han også kurs ved teikneskolen. Da far hans døde, valde han å konsentrere seg om kunst, og jusen kom i andre rekke. Hans offentlige debut kom i 1876 med bildet Et farvel (sjå nederste bilete over tekst).

Christian reiste mykje i den tida han levde; blant anna drog han til Skagen og Paris, kor han arbeida aktivt med maling. Under reisene lagde han fleire kjende maleria. Christian var opptatt av dei fattige, og dei som ikkje hadde det så bra i samfunnet, og hans kunst var svært inspirert av realismen, noe vi til dømes ser i ”kampen om tilværelsen(1889)”(sjå øverste bilete over tekst). Her skildrar han korleis verklegheita var, noko som kjenneteiknar denne perioden. Han meinte at kunsten skulle være ein måte å gripe folk på, og gjøre dei klar over problema i samfunnet. Eg synst at Christian gjør ein glimrande jobb her, då han vekkjer fleire sterke kjensler i meg. Han var opptatt av å skildre miljø rundt seg, slik at maleria blei sanne og verkelegheitnære. Menneska ble ofte plassert helt fremst i bildet, slik at tilskodaren skulle få minst mulig avstand til dei.

Forrådt av Amalie Skram

Forrådt ble utgitt i 1892 av Amalie Skram. Boka er et sentralt verk i naturalismen. Som i sine andre verk, legger hun mye vekt på å skildre elendighet i samfunnet uten tilsløringer, slik den er virkeligheten. I denne fortellingen handler det om en ung pike som gifter seg med en eldre mann. Mye kan også tyde på at hun har brukt eksempler fra egne livserfaringer, da hun selv giftet seg, 17 år gammel, med en mann som var dobbelt så gammel.

Tidlig i utdraget, forstår man at Ory, hovedpersonen, ikke føler seg vel i situasjonen. Ory er ung og uvitende. I det utdraget som vi har lest har det nettopp gått opp for henne hva ekteskap innebærer. Hun har for eksempel ikke vært klar over at ekteskap innebærer å dele seng med en mann, som i dette tilfellet er mye eldre enn henne. Det er nemlig dette som er temaet i utdraget; redsel og uvitenhet.

Dette er helt klart en tekst som går under naturalismen. Ikke tidligere hadde noen turt å snakke så direkte om det temaet som problematiseres i ”forrådt”. Noe annet som helt klart tilsier at romanen er naturalistisk, er at hun skildrer situasjoner helt konkret; hun legger ikke skjul på noe. Riber, ektemannen, blir ikke fremstilt som en ond mann på noen måte. Problemet er at Ory ikke var opplyst om hvordan et ekteskap foregikk, og det kom derfor som et sjokk for henne, som utløste en sterk redsel. Hennes uvitenhet, skyldes samfunnets holdning til kvinner, de skal skånes for livets virkelighet, noe som også virker undertrykkende. Den som skånes for virkeligheten, blir heller ikke i stand til å møte den. Siden dette rammer i all hovedsak kvinner, kan man også si at det er kvinneundertrykkende. Dette er også et kjennetegn for naturalismen, skylden ligger ikke på enkeltpersoner, men på normer i samfunnet.

Amalie Skram skriver levende, nettopp fordi hun skildrer så bra. Dette gjør teksten interessant å lese. Ut fra hvordan hun forteller, virker det som man sitter på en stol i hjørnet av rommet, og opplever handlingen sammen med personene. Man får med seg alt. Jeg syns at Amalie er svært modig som turte å skrive på en slik måte som opprører og krenker samfunnets normer. Spesielt med tanke på at hun var kvinne, og at hun levde i et samfunn totalt forskjellig fra vårt, hvor det ikke finnes grenser for hva man kan være åpen for.

Dagens dikt

Ingen har lettere halefjær
og rødere silkeskjorte.
Og ingen kan være så plutselig nær
og bli så plutselig borte.

Hvile seg litt på et lubbent nek
og muntert på vakt med blikket:
Mennesket er et ufarlig krek,
for fly kan det heldigvis ikke!

Kva skjer i helga?

I kveld skal eg til Marthe Pettersen å helse på bikkja hennes. Hun har ein liten valp som heiter Hera. Den er bare 5 ukar, og eg gledar meg til å chille med den.

På laurdag skal eg på biblioteket å jobbe med leksar, så flink som eg er. Seinare på kvelden skal eg i bursdagsvors. Eg liker bursdagar, og eg liker kake. Turen går vidare til samfunnet, der eg ska sjå på Fandin danse til techno. Hun er vill når hu kjem på dansegolvet. Eg håper det blir ein lang og trivelig kveld fylt med mange av Fandins ville dansetrinn.

På søndag skal eg sove til langt på dagen, og eta ein skikkelig hamburgar med Coca Cola.

Kos dykk i helga!

Knudsen VS Aasen

Knud Knudsen og Ivar Aasen var to norske språkforskarar som levde på 1800 talet. Dei var begge einige om at Noreg trengte eit nytt skriftspråk. Dei var puristar, og mente at det var viktig at nasjonen hadde eit eiget språk som dei kunne identifisera seg med.

Sjølv om dei var einige i at noko måtte gjeras, var dei ikkje einige i korleis det skulle gjøras. Knud Knudsen ønska å gradvis fornye det danske språket. Han mente at det ville oppstå komplikasjonar ved å bytte ut heile språket, derfor mente han at det var best med eit ortofont språk bygd på talemåten til ”den danna klasse”.

Ivar Aasen ønska å lage eit nytt skriftspråk. Han drog rundt i landet å samla inn dialektar. Han baserte også mykje av språket på det norrøne. I 1848 ga han ut «Det norske Folkesprogs Gramatikk», og i 1850 «Ordbog over det norske Folkesprog». Ordboka var på over 25 000 ord og blei snakka om som eit nasjonalt meisterverk.

Dei to språkforskarane hadde altså eit felles mål om å skape eit nytt skriftspråk. Knudsen ville gjera det ved å gradvis fornye det danske, mens Aasen ville basera det nye skriftspråket på norrøn grammatikk og norske dialektar.

En regnfull dag

Velkommen til min nye blogg.
Dagens dikt:

For dette regnværet er noe av det beste jeg vet-
jeg liker måten som det, måten som det faller ned på